17.mai

Da er feiringen over, den var helt perfekt, deilig luksus ved havhotel. Snakket norsk, diskutert bistand og utvikling en hel dag. Nye ideer aa nye muligheter. I dag er det hompetur tilbake til Handeni, lade alle elektriske batterier saa er det bushen paa tirsdag. Jeg trengte dette avbrekket for aa faa litt perspektiv paa Msomera oppholdet.

Vi hadde hvit duk, roede servietter og blaae lys, jeg hadde kjole i roedt hvit og blaatt. Spiste reker og drakk vin. En av de bedre 17.mai feiringene vil jeg si og selvfoelgelig hadde vi et norsk flagg og delillos paa cd;-) Dere kan tenke der gleden etter 10 dager i bushen uten saerlig god ^mat^, toalett som er hull i bakken, regnvann som badevann og vaskevann, ingen elektrisitet.

Gleder meg til aa komme tilbake til alle menneskene i Msomera, har ikke hvert der lenge men foeler meg allikevel knyttet til stedet og mennesker der, spent paa fortsettelsen, spraakforstaaelsen oeker stadig mer og mer.

Hvilken utvikling trengs i Msomera, bedre helsetilbud og bedre utdanning, rent vann, og et solarpanel slik at menneskene kan lade tlf og kanskje ha et kjoeleskap,fryser.
Ellers er det bra der og menneskene tilsynelatende lykkelige.

Neste gang vil jeg prove dele noen historier som er morsomme, triste, men som gir gode bilder av Tanzania og mennesker i an annen situasjon.

Kvaheri, bye, intill videre, auf widerseen!

Wow

Tiden flyr, har hvert ti dager i bushen foer en noedvendig handle tur til byen. I morgen er det 17. mai. Den skal jeg feire i Tanga med min gode venn Rafael og Ruth ei dame fra Norge som har bodd i Tanzania i 30 aar. Som eier et hotel,senter i Tanga som holder konferanser, tar imot mange studenter fra Norge, hjelper hjemloese og en hel del annet. En meget aktiv dame.

Jeg begynner aa innse at min tid her er for liten. Jobben som sykepleier trengs, spraaket er en barriere, men jeg laerer mer og mer polepole, sakte sakte.

Naar jeg har snakket med folk hjemme har jeg hatt vanskeligheter med aa forklare det jeg opplever, det er saa annerledes fra livet i Norge at det er vanskelig aa tenke seg til.

Bushen er rolig, jobber om dagene til 15 - 16, noen ganger natta naar det er inlagte pasienter. Kveldene gaar med til aa snakke med maasai barna, kvinnene, lese, drikke melk, er i seng i 20-21 tiden og oppe ved 06-07 tiden foelger moerket og lyset. Mine naboer er mus, insekter, hoener, alt som finner det for godt aa besoke rommet mitt.
Hvert med paa aa fjerne veske i et kne, inngrepet var enkelt, utstyret ikke sterilt, aa jeg tenkte ikke engang paa at dette ikke er bra, eller unormalt. Man er utrolig tilpassningsdyktig, men det er greit aa vaere obs paa disse tingene da man kan vaere en ressurs for forbedring ogsaa.
Jeg har faatt paa meg maasai smykker aa blitt fotografert med andre maasai kvinner. Jeg har spist raatt kjoett med de, drukket te med de, tatt massa bilder og gitt mange av de behandling og undersoekelser.
Jeg har undersoekt mange gravide kvinner, hoert hjertelyd fra ufoedte barn og kjent spart naar jeg klemmer paa magen.

Bushen har alt aa ingenting. Har mange nye prosjekter aa tenke paa til jeg kommer hjem!

Dette ble usammenhengene, men internett tiden gaar aa ingen mulighet til aa begynne paa nytt. Savner mennesker hjemme og droemmer mye om mange i bushen. Men foeler meg hjemme i Msomera;-)

Msomera

Saa har jeg endelig begynt min jobb som sykepleier i Msomera, mer en bush enn en landsby. Forhaapentligvis er alt papir og byrokrati over. Uansett har det hvert viktige erfaringer.
Jeg har blitt spurt etter bilder desverre maa jeg si at internetttilgangen er daarlig og laste opp bilder tar evigheter. Sparer det til jeg kommer hjem.
Til dere som har bidrat til situasjoner og organisasjoner jeg moter paa veien tusen takk, og fortsett gjerne det er stort behov, har skrevet en raport som vil komme paa mail, saa fort jeg har litt lengre internett tid.

Msomera, klinikken jeg jobber paa der, de kaller det sykehus, men jeg vil heller kalle det en klinikk. Behovet for meg der er stort, elller behovet for helsepersonell er stort. Hvor skal jeg begynne, vel en liten opplevelse foerst.

Soendag sto jeg opp, gikk paa jobb, satte noen sproyter, delte ut noen medisiner, kjente at magen gav noen kramper men oversaa det. Siden det er soendag er det ikke saa mange pasienter, saa legen reiste for aa fikse motorsykkelen jeg gikk i Kirken med alle maasaiene, en opplevelse som er en egen historie. I kirken forverret krampene seg, etterpaa gikk jeg paa rommet. Feberen sted til 39,5 krampene tiltok, verket i nyrer og ledd. Redselen bredte seg over meg. Men hva gjoer man, 5 mil fra naermeste landsby, ingen transport. Tlf er stromloes, legen er milevis unna.
Jo man tar malaria medisin som man har tatt med fra Norge, man legger seg i senga og venter og venter, drikker masse vann. Redselen var ikke stor da jeg foelte at dette var forbigaaende. Men tankene gikk til de lokale, hvis du blir akutt daarlig paa et tidspunkt legen ikke er der, eller selv om han er der saa er tilgangen til utstyr og medisin liten, saa jo da doer du. Saa enkelt saa trist, du bare doer.

Rundt sykehuset er legens hus, der jeg er saa heldig aa ha et rom, det er en maasai kirke, dvs den er ikke bare deres, men presten er Maasai og snakker kun deres spraak. kirken er bygd av trepinner til vegger, trepinner til benker, et alter med hvit duk, metall tak. Enkel men grei.
Ved siden av ligger en restaurant, dvs en liten hytte med straa tak, to smaa benker og et lite bord, drevet av en maasai kvinne. Der kan du faa server te med melk, bare melk og medasi som er en melklomp kokt i Olje. Saa er det boligen til sykepleieren og hennes familie, hun er en jaern kvinne, og humoersyk, men naar man holder henne paa en armlengs avstand er hun grei aa forholde seg til.
Legen er annerledes, mild, streng, tilsynelatende mer rettferdig enn forventer, men har fordommer mot maasaier noe som er et problem da det er flest av de i omgivelsene. Noe som jeg ser flere steder at de oppleves som trussel, tipper det er forde de er saa trygge paa seg selv. Legen er gift med en doev stum kone og har to barn. kan fortelle mye om familien men forsoeke aa ikke utlevere menneskene for mye.

Jeg foeler meg mest hjemme med maasaiene, der er blide, hyggelige, tar deg imot som sin egen. De er mer fri en de fleste mennesker jeg kjenner. Barn faar lov aa vaere barn og utvikle den personligheten de har og li trygge paa seg selv, noe som bevares opp igjennom. Noe som hoeres helt vannvittig ut er at alle tennaringer baade jenter og gutter deler bolig uten tilsyn fra foreldre. Dvs de gjoer som de vil stort sett, men selfoelgelig har de familie ansvar aa blir vaaksne og laerer mye gjennom dette, de gaar ogsaa gjennom noen smertefulle ritualer, i tillegg til dans, hopping og synging. Noe som er en helt ubeskrivelig opplevelse aa vaere med paa. Kan skrive en bok om disse menneskene, men det er det mange som har gjort foer meg aa det er ikke derfor jeg er her.

Skolen har 6 klasser paa tre laerere, der en av de ifoelge legen er mentalt forstyrret. Altsaa laerere er en mangelvare. Et av mine maal er aa bringe andre frivillige laerere og sykepleiere til Msomera, jeg har endel prosjekter aa undersoeke naar jeg kommer hjem.

Hver morgen og kveld kommer det en maasai gutt og leverer melk, av aa til faar han laane fotokamera til stor glede, vi sitter sammen og leser engelsk - swahili. Han er en klok gutt, som bringer glede i hverdagen min i Msomera.

Av aa til bringer mangelen paa elektrisitet meg til Handeni, her moeter jeg ogsaa endel mennesker som har med utvikling i landsdelen aa gjoere, gleder meg til aa snakke mer med de for aa finne ut hva de gjoer. Jeg ser mange utviklingsmuligheter i Msomera uten aa forstyrre lanskapet.

Landskapet ja, en nydelig soloppgang og solnedgang, som jeg aldri blir lei av forde den er aldri lik fra dag til dag. Landskapet er toert, altsaa ikke saa mange insekter, ikke tettbevokst, traer bruker flere 10 aar for aa bli store, altsaa et landskap ypperlig for pasturalister ikke for jordbrukere. Jorda er roed, men samtidig er det ikke oerken det er groent der. Det er smaa topper og daler, noe som gjoer landskapet enda mer spennede. Stjernehimmelen er den vakreste jeg noen gang har sett, bringer en lyst til aa studere astrologi.

Masse aa fortelle, men tiden renner ut, tilbake til landsbyen i dag. Satser paa internett tilgang neste Handeni besok, har abstinenser.