Tiden før.

Som skrevet om før så reiser jeg til Tanzania og Uganda 28 mars altså under to uker til å skal være borte til 16 juli.
Jeg nyter min tilværelse her og nå ja, men samtidig er det veldig tydelig at jeg er på vent eller rettere sagt på vei. Lever i koffert å alle spør, gleder du deg? gruer du deg? har du begynt å pakke? ( NEI burde jeg det) har du fått kjøpt alt du trenger? (NEI det er fortsatt nesten to uker igjen) når går flyet ditt?

Ute skinner sola, en liten smak av vårluft ligger å vaker. Jeg elsker våren, den er min favoritt tid. For meg er våren starten på noe nytt, min tidssyklus har nyttårsaften på våren engang. Jeg liker alle årstider, men våren er spesiell. Det er føles som om naturen fødes på ny. Alle mennesker starter med ny giv. Selv om jeg har også vet av mennesker som blir deprimert på våren.

Jeg er både her og der for tiden. Jeg gleder meg enormt til å komme til Afrika, se, oppleve, lære. Der nede er det regntid fram til senest midten av juni. Jeg reiser hjem 16 juli, forhåpentligvis til en solfyldt sommer her hjemme.

Tiden mens man venter på en sånn reise er rar, føler man må gjøre alt før man reiser. Runder med middag hos venner, for å si vi sees, (få oppmuntringer og missunelse) venner som det ellers kan gå en mnd eller to mellom hver gang vi møtes. Nå kommer det til å gå max fire. Også vil man spise all maten man er gla i, drikke vin og øl sorter man ikke kan få tak i der, for det blir jo så lenge til neste gang. Man dyrker seg selv og relasjoner i en tid.

Kanskje denne tiden er viktig forberedelse for kropp og sjel for at man skal greie å nyte og få mest mulig ut av oppholdet?

Sånn uten sammenheng, gratulerer med dagen Jens, håper dagen bringer nye erfaringer og bevistgjøringer!