Afrika mitt Afrika

Da er det mindre enn en mnd igjen. Jeg har tilbragt et par dager paa konferanse, med Community health som tema, godt aa dele erfaringer, aa faa delt ideer med mennesker som faktisk har mulighet til aa gjoere noe med disse Ideene.

Ellers er hode mitt fult av menneskene I bushen.Koko Marta, tradisjonel jordmor, som jeg hartatt imot flere barn sammen med, som har laert meg aa gi magemasasje til gravide kvinner. Som jeg har gitt rygg masasje etter en lang foedse, da hun har en skiveutglidning som gir fra seg smerter.Allikevel er hun trofast vedden gravide om foedselen saa skulle vare i to doegn.

Mamma Kristina som leverer melk hver morgen aa kveld, som tar meg med hjem til familien sin, som driver den lokale restauranten som selger te og Mandasi. Som tar meg med for aa hente vann slik at jeg ikke skal kjede meg. Som er hoygravid og gaar flere mil og baerer flere liter melk og vann hver dag. Som aldri ber om noe uansett hvor lite mat penger hun maatte ha.

Samuel gutten som er innomhver dag, forteller om skolen, familien, livet som maasai gutt.Som laerer meg svahili og maasai, som plukker engelsk som det var den enkleste sak i verden.

Samuels mor som alltid er paa tigge runde, for mat, klaer, penger, medisiner, hva det enn maatte vaere.

Legen som behandler pasientene etter humoer og lyst, som aldrid er der, som gir malaria medisin til de som har kjoennsinfeksjon forde han ikke tar seg tid til aa lytte til pasienten.

Asha og Halima som kommer og jobber hver dag, for ingen penger, som spoer og graver for aa laere, for aa kunne gi menneskene i landsbyen den beste behandlingen.

Alle i landsbyen som ber meg bli drive sykehuset forde det naa for foerste gang foeler at de faar den behandlingen de fortjener.

Hvordan kan jeg reise fra dette? Har jeg lyst til aa reise fra dette?

Disse dagene moette jeg Nordmenn, de lyttet litt, men klaer, moebler, vaer er viktig.Vil jeg tilbake til dette?

Ja selvfoelgelig gleder jeg meg ogsaa til aa reise tilbake, men det er et men der.Uansett naa er det klart for besoek fra mine kjaere. Det blir deilig, og jeg faar sett mer av fantastiske Tanzania!

Noedvendig oppdatering:-)

Befinner meg i Mombase, for aa fornye visum, den beste og vakreste afrikanse byen jeg har hvert i saa langt.
Fort Jeasus er fantastisk, med en veldig spennede historie. Som jeg vil fortelle om naar jeg har mer tid.
Ferdig i bushen for denne gang, foedsler, lege, taarevaat farvel, godt rart alt paa en gang. Neste uke er det landsby helse konferanse. Saa besok fra Norge, saa hjemreise. Det som har foeltes som evigheter ble plutselig veldig kort.

Det blir denne bloggen ogsaa tiden renner ut og jeg vil se Mombasa!

Venner, familie, kollegaer, alle hjemme jeg savner dere og gleder meg til aa se dere om en mnds tid!

Afrika mitt afrika

Hvis dere er en fattig familie med lite mat, hvor lett er det aa la vaere aa ta en av kjottbitene til sosteren din, naar hun maa gjore noe annet mens dere spiser?

Hvis du moter mennesker som spor deg om 3kroner hvor lett er det aa si nei? Men hva gjor du naar du moter 1000?

Her om dagen var en eldre maasai 70-80 aar hos legen, de diskuterte frem og tilbake, etterpaa fortalte legen at han ville bytte en av sine koner mot meg, han lovte aa ha sex med meg tre ganger daglig. Han ville saa gjerne ha et barn fra meg. Grunnen til at han var hos legen var ryggsmerter.

En annen dag var jeg paa besok hos prestefamilien, drakk te og spiste mandasi. Etterhvert tilbyr han meg sin 5 aar gamle datter, for at jeg skal ta henne med meg til Norge. Hva sier da man da. Jeg provde aa si at hun ville savne familien sin og graate, presten lovte dyrt og hellig at det ville hun ikke.

Min venninne mamma Kristina tok meg med for aa hente vann her om dagen, selv bar hun en 10 liters botte, meg gav hun en 3 liters flaske, og tilbod meg flere ganger aa baere den for meg.

Jeg har byttet tittel til Lege og jordmor, hadde den forste foedselen paa sykehuset siden jeg kom til Msomera forrige uke, legen var ute og den andre sykepleieren var hjemme, foer hun rakk aa komme var barnet halvveis ute. Heldigvis var det en helt ukomplisert foedsel, taare i oyekroken naar alt var over og bra, et lite guttebar var foedt. Den sterkeste erfaringen jeg noen gang har hvert med paa og veldig skremmende.

Hver onsdag er vi aa gir vaksiner i avsidesliggende landsbyer, forrige onsdag var vi i en maasai landsby, vi var tre voksende mennesker paa en terreng motorsykkel i tillegg til utstyr for vaksinering og veiing og registrering, veldig komisk opplevelse og slitsom.

Samuel den lille maasai gutten som er innom stort sett daglig og av og til laaner kamera mitt, var innom her om dagen fortalte at han hadde faatt bank av far, at han ikke hadde spist og ikke ville gaa hjem, hva sier man da?

Har tilpasset meg bushen godt, godtar mus som klatrer opp og ned myggnettet mitt om natta, jeg spiser mat som gjor mg kvalm forde jeg ikke vet naar neste maaltid er.

Opplever masse hele tiden, moter mennesker i nod, moter mennesker som har det bra, moter mange lykkelige mennesker med det lille de har. Jeg elsker denne enkelheten, uten alt det matrielle som vi er saa opptatt av i Norge. Her er familie og vennskaps baand helt unike. Det vil alltid vaere annerledes for meg da jeg ikke trenger aa lide meg gjennom kamp for mat og vann, men allikevel opplever jeg hverdagen deres paa kroppen, og de fleste mennesker er lykkelige.

17.mai

Da er feiringen over, den var helt perfekt, deilig luksus ved havhotel. Snakket norsk, diskutert bistand og utvikling en hel dag. Nye ideer aa nye muligheter. I dag er det hompetur tilbake til Handeni, lade alle elektriske batterier saa er det bushen paa tirsdag. Jeg trengte dette avbrekket for aa faa litt perspektiv paa Msomera oppholdet.

Vi hadde hvit duk, roede servietter og blaae lys, jeg hadde kjole i roedt hvit og blaatt. Spiste reker og drakk vin. En av de bedre 17.mai feiringene vil jeg si og selvfoelgelig hadde vi et norsk flagg og delillos paa cd;-) Dere kan tenke der gleden etter 10 dager i bushen uten saerlig god ^mat^, toalett som er hull i bakken, regnvann som badevann og vaskevann, ingen elektrisitet.

Gleder meg til aa komme tilbake til alle menneskene i Msomera, har ikke hvert der lenge men foeler meg allikevel knyttet til stedet og mennesker der, spent paa fortsettelsen, spraakforstaaelsen oeker stadig mer og mer.

Hvilken utvikling trengs i Msomera, bedre helsetilbud og bedre utdanning, rent vann, og et solarpanel slik at menneskene kan lade tlf og kanskje ha et kjoeleskap,fryser.
Ellers er det bra der og menneskene tilsynelatende lykkelige.

Neste gang vil jeg prove dele noen historier som er morsomme, triste, men som gir gode bilder av Tanzania og mennesker i an annen situasjon.

Kvaheri, bye, intill videre, auf widerseen!

Wow

Tiden flyr, har hvert ti dager i bushen foer en noedvendig handle tur til byen. I morgen er det 17. mai. Den skal jeg feire i Tanga med min gode venn Rafael og Ruth ei dame fra Norge som har bodd i Tanzania i 30 aar. Som eier et hotel,senter i Tanga som holder konferanser, tar imot mange studenter fra Norge, hjelper hjemloese og en hel del annet. En meget aktiv dame.

Jeg begynner aa innse at min tid her er for liten. Jobben som sykepleier trengs, spraaket er en barriere, men jeg laerer mer og mer polepole, sakte sakte.

Naar jeg har snakket med folk hjemme har jeg hatt vanskeligheter med aa forklare det jeg opplever, det er saa annerledes fra livet i Norge at det er vanskelig aa tenke seg til.

Bushen er rolig, jobber om dagene til 15 - 16, noen ganger natta naar det er inlagte pasienter. Kveldene gaar med til aa snakke med maasai barna, kvinnene, lese, drikke melk, er i seng i 20-21 tiden og oppe ved 06-07 tiden foelger moerket og lyset. Mine naboer er mus, insekter, hoener, alt som finner det for godt aa besoke rommet mitt.
Hvert med paa aa fjerne veske i et kne, inngrepet var enkelt, utstyret ikke sterilt, aa jeg tenkte ikke engang paa at dette ikke er bra, eller unormalt. Man er utrolig tilpassningsdyktig, men det er greit aa vaere obs paa disse tingene da man kan vaere en ressurs for forbedring ogsaa.
Jeg har faatt paa meg maasai smykker aa blitt fotografert med andre maasai kvinner. Jeg har spist raatt kjoett med de, drukket te med de, tatt massa bilder og gitt mange av de behandling og undersoekelser.
Jeg har undersoekt mange gravide kvinner, hoert hjertelyd fra ufoedte barn og kjent spart naar jeg klemmer paa magen.

Bushen har alt aa ingenting. Har mange nye prosjekter aa tenke paa til jeg kommer hjem!

Dette ble usammenhengene, men internett tiden gaar aa ingen mulighet til aa begynne paa nytt. Savner mennesker hjemme og droemmer mye om mange i bushen. Men foeler meg hjemme i Msomera;-)

Msomera

Saa har jeg endelig begynt min jobb som sykepleier i Msomera, mer en bush enn en landsby. Forhaapentligvis er alt papir og byrokrati over. Uansett har det hvert viktige erfaringer.
Jeg har blitt spurt etter bilder desverre maa jeg si at internetttilgangen er daarlig og laste opp bilder tar evigheter. Sparer det til jeg kommer hjem.
Til dere som har bidrat til situasjoner og organisasjoner jeg moter paa veien tusen takk, og fortsett gjerne det er stort behov, har skrevet en raport som vil komme paa mail, saa fort jeg har litt lengre internett tid.

Msomera, klinikken jeg jobber paa der, de kaller det sykehus, men jeg vil heller kalle det en klinikk. Behovet for meg der er stort, elller behovet for helsepersonell er stort. Hvor skal jeg begynne, vel en liten opplevelse foerst.

Soendag sto jeg opp, gikk paa jobb, satte noen sproyter, delte ut noen medisiner, kjente at magen gav noen kramper men oversaa det. Siden det er soendag er det ikke saa mange pasienter, saa legen reiste for aa fikse motorsykkelen jeg gikk i Kirken med alle maasaiene, en opplevelse som er en egen historie. I kirken forverret krampene seg, etterpaa gikk jeg paa rommet. Feberen sted til 39,5 krampene tiltok, verket i nyrer og ledd. Redselen bredte seg over meg. Men hva gjoer man, 5 mil fra naermeste landsby, ingen transport. Tlf er stromloes, legen er milevis unna.
Jo man tar malaria medisin som man har tatt med fra Norge, man legger seg i senga og venter og venter, drikker masse vann. Redselen var ikke stor da jeg foelte at dette var forbigaaende. Men tankene gikk til de lokale, hvis du blir akutt daarlig paa et tidspunkt legen ikke er der, eller selv om han er der saa er tilgangen til utstyr og medisin liten, saa jo da doer du. Saa enkelt saa trist, du bare doer.

Rundt sykehuset er legens hus, der jeg er saa heldig aa ha et rom, det er en maasai kirke, dvs den er ikke bare deres, men presten er Maasai og snakker kun deres spraak. kirken er bygd av trepinner til vegger, trepinner til benker, et alter med hvit duk, metall tak. Enkel men grei.
Ved siden av ligger en restaurant, dvs en liten hytte med straa tak, to smaa benker og et lite bord, drevet av en maasai kvinne. Der kan du faa server te med melk, bare melk og medasi som er en melklomp kokt i Olje. Saa er det boligen til sykepleieren og hennes familie, hun er en jaern kvinne, og humoersyk, men naar man holder henne paa en armlengs avstand er hun grei aa forholde seg til.
Legen er annerledes, mild, streng, tilsynelatende mer rettferdig enn forventer, men har fordommer mot maasaier noe som er et problem da det er flest av de i omgivelsene. Noe som jeg ser flere steder at de oppleves som trussel, tipper det er forde de er saa trygge paa seg selv. Legen er gift med en doev stum kone og har to barn. kan fortelle mye om familien men forsoeke aa ikke utlevere menneskene for mye.

Jeg foeler meg mest hjemme med maasaiene, der er blide, hyggelige, tar deg imot som sin egen. De er mer fri en de fleste mennesker jeg kjenner. Barn faar lov aa vaere barn og utvikle den personligheten de har og li trygge paa seg selv, noe som bevares opp igjennom. Noe som hoeres helt vannvittig ut er at alle tennaringer baade jenter og gutter deler bolig uten tilsyn fra foreldre. Dvs de gjoer som de vil stort sett, men selfoelgelig har de familie ansvar aa blir vaaksne og laerer mye gjennom dette, de gaar ogsaa gjennom noen smertefulle ritualer, i tillegg til dans, hopping og synging. Noe som er en helt ubeskrivelig opplevelse aa vaere med paa. Kan skrive en bok om disse menneskene, men det er det mange som har gjort foer meg aa det er ikke derfor jeg er her.

Skolen har 6 klasser paa tre laerere, der en av de ifoelge legen er mentalt forstyrret. Altsaa laerere er en mangelvare. Et av mine maal er aa bringe andre frivillige laerere og sykepleiere til Msomera, jeg har endel prosjekter aa undersoeke naar jeg kommer hjem.

Hver morgen og kveld kommer det en maasai gutt og leverer melk, av aa til faar han laane fotokamera til stor glede, vi sitter sammen og leser engelsk - swahili. Han er en klok gutt, som bringer glede i hverdagen min i Msomera.

Av aa til bringer mangelen paa elektrisitet meg til Handeni, her moeter jeg ogsaa endel mennesker som har med utvikling i landsdelen aa gjoere, gleder meg til aa snakke mer med de for aa finne ut hva de gjoer. Jeg ser mange utviklingsmuligheter i Msomera uten aa forstyrre lanskapet.

Landskapet ja, en nydelig soloppgang og solnedgang, som jeg aldri blir lei av forde den er aldri lik fra dag til dag. Landskapet er toert, altsaa ikke saa mange insekter, ikke tettbevokst, traer bruker flere 10 aar for aa bli store, altsaa et landskap ypperlig for pasturalister ikke for jordbrukere. Jorda er roed, men samtidig er det ikke oerken det er groent der. Det er smaa topper og daler, noe som gjoer landskapet enda mer spennede. Stjernehimmelen er den vakreste jeg noen gang har sett, bringer en lyst til aa studere astrologi.

Masse aa fortelle, men tiden renner ut, tilbake til landsbyen i dag. Satser paa internett tilgang neste Handeni besok, har abstinenser.

Mitt opphold i Tanzania saa langt!

Foerste uken jobbet med aa faa paa plass alle papirer for aa faa sykepleieregistrering. Vi ble da fortalt at det ville ta 6 - 8 uker. Vel naa har det gaatt tre og en halv og mest sannsynlig er den klar paa fredag.

I mellomtiden, har jeg hvert i Handeni som er naermeste by til Somera der jeg skal jobbe paa en klinikk for hovedsaklig maasaier. Jeg har hilst paa legen og to assistenter som jobber der. De to er ikke sykepleiere, saa jeg blir den eneste sykepleieren som jobber der. Legen er mye ute og farter, saa det kan bli spennende.
Fra Handeni til Somera er det ca 5 mil. det hoeres ikke saa langt ut, men for de fleste som bor der som ikke har bil er dette langt. Selv med bil, da det er absolutt bush vei.
Jeg er heldig aa faa tilgang til bilen til Imosot e Purka mens jeg er der, noe som ogsaa trolig vil foere til at jeg vil fungere som ambulanse sjaafoer da, det ikke finnes ambulanse som kjoerer ut dit. Det de gjoer i stede er aa leie en bil til ca 200 kr som er utrolig mye penger.
Sykehuset er ny aapnet, har derfor ikke en flom av pasienter ennaa, men de kan komme til alle doegnets tider.

I naerheten er det ogsaa en skole, med ca 40 - 50 elever og 4 laerere, jeg kommer til aa oppholde meg der naar jeg ikke er paa sykehuset. Paa den maaten er det lettere aa laere swahili og da sikkert ogsaa maa (masaisk)

Det finnes ikke elektrisitet her og man henter vann et stykke unna, saa som dere skjoenner kommer jeg til aa leve som et bush menneske. Blir rart aa komme tilbake til alt det matrielle i Norge kan jeg tenke meg.

Uten om dette, driver jeg og Rafael (Imosot e Purka) og skriver raporter for aa kunne hente inn mer penger slik at organisasjon skal fortsette og leve. Vi oensker blant annet penger til solar system til sykehuset og skolen. Vi driver ogsaa og skriver bakgrunn, maal og ideoligi for organisasjonen og tanken er aa registrere den i Norge naar jeg kommer hjem. Veldig spennede og laererikt aa vaere med paa dette.

Vi har ogsaa hvert rundt hos forskjellige organisasjoner for aa snakke om landrettigheter som er det store spoersmaalet naa. Vi har ogsaa hvert i moete med en advokat og hentet inn lovverk. Slik at man stiller sterkere. Landrettigheter og det som skjer er en blogg i seg selv, spaerer den til senere ellers saa kommer det paa nettsiden som vi jobber med.

I tillegg har jeg hvert med aa tatt bilder naar Rafael har holdt moeter for Maasai settinger. De er spennende og se hvordan de holder moeter, veldig demokratisk, alle kan snakke, men alle som skal si noe maa reise seg, ogsaa er alle stille og lytter. Sklir vedkommende helt ut, sies det ifra.

Ja det er vel store deler av oppholdet saa langt. Mye frem og tilbake fra dar til handeni, til Somera til handeni, til Tanga til Dar.
Dar er en forferdelig by som det oppfordres aa bruke minst mulig tid i.
Handeni er helt greit, et sted jeg trenger aa komme til naa og da som har det meste Somera ikke har.
Tanga er en annerledes by, ryddig og alt gaar veldig sakte der. Verdt et besok.
Somera er hjemme.

Etter som jeg fortsatt maatte vente noen dager paa sykepleie reg tok jeg en svipp tur til Zanzibar, for aa hvile litt. Viste faktisk ikke at jeg var saa sliten foer jeg kom hit. Deilig aa ha litt tid for seg selv. Stedet er vakkert, men folk er alt for intense her. Skulle egentlig komme meg til et strandhotel i dag, men morgen slapphet gjorde at jeg ble i stowntown og sitter her naa.
Reiser til Handeni paa fredag mest sannsynlig, saa da blir det forhaapentligvis en strandtur i morgen.
Zanzibar vet ikke mulig jeg er forut intatt, byen er sjarmerende og solnedgangen nydelig, men naesj ikke saa veldig inponert. Her har jeg mulighet til aa moete andre omsonger (hvite), men ser ut til aa havne blant de lokale allikevel:-)

Er utrolig gla for aa vaere her, tiden gaar alt for fort, ingen tur til Uganda som forespeilet tidligere, vil bruke tiden min i Somera. Men en tur paa Kilemanjaro og litt ferie de siste to ukene er planen.

Haaper alt er godt hjemme! Savner mange mennesker, men ikke landet ennaa:-)